Høst-mirakler..

Ute i høsten finnes alltid små doser av glede.

For en småtinglykke-jeger er det jo bestandig noe å jakte på -
 med et våkent blikk!

Plutselig kan en spesiell stemning - 
eller en liten detalj, som er særegen for årstiden
dukke opp og overvelde oss med tilfeldige uventede fornemmelser,
og akkurat slike begivenheter er det som vekker 
gnister i hjertet!

Vi kan selvfølgelig  
velge å leve livet som om vi ikke ønsker å ta del i de små miraklene rundt oss.

Men en helt annen måte å være til på,
er å se på livet som et eneste stort mirakel, og velge å stadig gi påfyll
til oss selv med doser av de små 
mirakel-gledene!

Alt begynner gjerne med takknemlighet.

Å være takknemlig er som en magnet for å tiltrekke seg små mirakler!

Å stoppe opp i hverdagen oftere og bruke tid på undring
kan også hjelpe oss til å få lettere øye på miraklene rundt oss.

Har du oppdaget noen mirakel-øyeblikk ute denne høsten?

Har du lagt merke til at september forbereder den fargesprakende høstfesten?

For - snart i oktober kommer de ildfulle fortryllende kulørene i høstens fargepalett!

Oktoberfargene blir mer intense, 
og hvis solen skinner der du er, så strekker den seg over høsthimmelen 
lik en ildkule og kaster ekstra sterk glans og skimmer over
alle fargene på høstscenen!

Dagens hoppende glade små mirakler..

til tross for dagevis med regnbyger i fleng!

Høsten byr på nydelig mat..

Den nye vinterpelsen begynner å vokse ut..
dyra og naturen forbereder seg til den nye årstiden - igjen og igjen -
det er nesten som et lite mirakel!

Søte små mirakel-stemor-blomster som har vokst ut på ny..

og et vakkert syn i september er frukten som henger på den gamle eldkveden i hagen!

Trulte begynner også å få tettere bust, 
og slik forbereder hun seg sammen med naturen på kjøligere dager.

Ellers har Trulte fått nydelige farger på eiketreet sitt!
Jeg undrer meg hver høst over at bladene ikke blåser av vintereika i 
kraftige stormnetter! 

Men eika holder fast, bladene slippes først utpå senvinteren -
det er ganske rart!

Så står de der enda rosene -
som små mirakler - de minner om deg og meg -
så stolte, robuste og sterke står de støtt og rak i roseryggen -
 i ruskevær og forblåste høstdager!

Men de må nok lene seg på naborosen av og til,
akkurat slik som vi må  finne støtte hos en venn!

Det hender at de får en knekk i stormen.

Men uansett, det ser ut til at både roser og mennesker kan blomstre på nytt,
for det kommer stadig nye mirakel-roseknopper fylt av håp - 
og de strekker seg så ivrig mot lyset!

Er det ikke fantastisk?