Om..

Om..

Om eg berre smiler breitt

medan hjertet gret.

Om eg berre seier, "Ja, sjølvsagt "

når mitt indre skrik NEI

Om eg berre lest som inkje

når du har såra meg.

Om eg berre ventar

når eg burde gå.

Om eg er "like blid"

- når eg faktisk er sint.

Då vert du vel glad i meg?

Då vil du vel vere min ven?

Men kven er EG då?

Du vet kanskje at jeg

noterer ned dikt som jeg av og til finner på venteværelser eller andre steder..og dette diktet aner jeg ikke hvem som har skrevet, men det gjorde så ufattelig sterkt inntrykk

 på meg!

Denne tvilen og usikkerheten på egen verdi..

så ender det kanskje opp med at vi kompenserer og er bare så flinke og snille - og tilpasser oss,  så vil vi sikkert bli elsket..

tror vi!

Diktet forteller om

en slags uselvstendighet..og hver gang jeg leser det, så tenker jeg at det også er noe ensomt over diktet -  og en angst kanskje?  For å ikke strekke til?

Hva skal til i en sånn situasjon?

Hvordan skal denne personen bli selvstendig, og kunne begynne å elske seg selv?

Måtte 

bare dele

 dette diktet med deg!

Så kan vi tenke videre

sammen!

For -

 kanskje?

Kanskje

gjorde det

 sterkt inntrykk på deg

også?