Å leve livet..
En
venn fortalte meg
at hun følte seg så fryktelig sliten!
Ikk syk..neida, så absolutt ikke!
Men bare så trøtt og så lei, ja, helt gåen!
Jobben føltes som et uovervinnelig ork når hun steg over dørstokken..
og hjemme var sofaen blitt hennes bestevenn!
Ofte i en travel hverdag,
så forstår vi ikke alltid at vi faktisk har noen begrensninger - livet suser avgårde i høyt tempo og vi surrer med - og vi kjenner det faktisk ikke bestandig når vi nærmer oss den grensen for hva som er nok for akkurat oss - ja, hva som egentlig er grensen for hva vi kan makte.
Hvorfor er det sånn?
Hvorfor er det så vanskelig å sette grenser?
Kan det være at vi ser på det å ha begrensninger som en slags utilstrekkelighet?
Alle andre greier jo..osv osv?
At vi blir skuffet over oss selv når vi kjenner at nå har vi fått, ja.. rett og slett nok?
At vi kan komme til å skuffe noen andre?
At noe i livet vårt kan det være vanskelig å sette grenser for?
En krevende jobb eller en livssituasjon?
Alle mennesker har grenser for hva de kan tåle, og hva som er nok varierer fra person til person. Jeg tror at når vi lærer å kjenne igjen hva som er grensen for hva akkurat vi orker, og ikke minst godta den grensen, da er vi et skritt i riktig retning!
Da lærer vi oss å kjenne bedre etter - symptomene kan bli igjenkjennende for oss, vi kan oppleve utfordringer i hverdagen uten å føle oss utilstrekkelige - og kanskje møte vår egen begrensning med å tenke at ok!
Her går grensen for hva jeg makter!
Godta at sånn er det, at dette er min grense, at det er menneskelig å ha grenser rundt seg selv - og så jobbe videre med å oppdage når vi nærmer oss grensen.
Hva tenker du?
Hører gjerne innspill fra deg!
For ingen ønsker jo å gå omkring å føle seg helt utslitt!
De fleste ønsker å leve livet sitt fullt og helt, men det er ikke alltid så lett å vite hvordan vi skal gjøre det!
Men hva vil det si å leve livet fullt og helt?
Ofte leser vi bøker, vi forsøker meditasjon eller nye treningsformer - ja, vi søker rundt og vi leter over alt for vi vil så gjerne ha et svar!
En trylleformel kanskje?
Jeg tror dette er bra, for vi behøver veivisere underveis - mens vi søker!
Men når vi har søkt omkring..og synes alle kurs vi har prøvd og alle forandringer vi har gjort.. har gitt oss mye bra på veien, for vi behøver dem så absolutt..
veiviserne!
Men hva da?
Jeg tror -
at vi har det inni oss -
alt sammen
jeg tror
vi kjenner det i kroppen
når vi lever livet vårt fullt og helt -
det er en slags
magefølelse..
en slags
balanse
mellom alt som livet har og by på
mellom for lite og for mye
og
gode
grenser!
Og -
til slutt er det
kun vi selv som vet
innert inne i oss
hvordan
akkurat vårt liv kan leves -
fullt og helt!
Ikke så lett å sette grenser for seg selv.
SvarSlettVi vil jo så gjerne si ja når vi blir spurt
om å bidra med ting. Strekke oss litt lenger
i jobben, ta ei ekstra vakt når det er
vanskelig å få tak i vikar. Bake ei kake til
en tilstelning, stille opp for venner som
trenger litt ekstra. Ja hva som helst for ikke
å bli sett på som negativ og lite villig til
å stille opp. Hmmmm... Er nok bare dumt det
der. Er ikke mye en får gjort den dagen en
blir utslitt og ikke orker mer. Men du verden
så lett vi har for å gjøre det. Står på helt
til vi ikke orker mer.
Jeg sliter med smerter som gjør at jeg sover dårlig, men har lenge utsatt å sykemelde meg.
Men nå tror jeg at jeg må gå til det skrittet.
Men jeg har så mye ansvar på fritida som blir
skadelidende. Men en får satse på at det
ordner seg på et vis.
Håper din vennine klarer å finne ut hva hun
skal gjøre. Jeg må nok ta det med ro ei stund.
Ønsker deg ei fortsatt god uke :)
Ett viktig tema du tar opp - og fryktelig vanskelig.
SvarSlettHvor går grensen?
Hvorfor kjente jeg ikke mer på magefølelsen.
Vi kan stille spørsmål til vi blir blå i fjeset.
Er altfor lett å gro fast i Albert Åberg syndromet "skal bare..."
Men det finnes som regel en positiv utgang,sjøl om utgangen blir ett helt annet sted enn man hadde tenkt seg.
:) Inger
PS. Har en Give away gående med mye fint fra Green Gate.