Etter en storm....

Jeg
hadde ventet
så veldig lenge på
henne!

Og -

når
hun omsider
dukket opp, så skjedde
 det midt oppi den aller verste
regnværsperioden og noen sterke stormkast fra
sørvest!

Ingrid Bergman

min
fineste
yndlingsrose!

Derfor
ble Ingrid Bergman litt
pjuskete i år og hang ganske mye med
hodet!


Hun
var rett og slett litt 
preget..

ja,

hun
hadde vært 
ute i ganske så hardt
vær!

Vi
blir også
 pjuskete ja, vi kan bli ganske så
frynsete i kantene - hvis livet begynner å storme
rundt oss!

Vi
har nok alle 
en eller annen gang møtt en
storm..eller noen kraftige vindkast - eller
 ihvertfall en svak 
bris!

 Som 
likevel har
 veltet oss nesten overende
selv om den ikke var så utrolig sterk - men vi
 fikk uansett kjenne litt på den helt spesielle følelsen..
eller kanskje livet bare ristet oss litt
skikkelig?

 Eller
i det minste
 lot oss føle at grunnen dirret
under føttene
våre?

Da
kan vi føle oss
litt slik som min Ingrid Bergman-rose -
litt skjøre, falmede og kanskje henger vi med hodene våre
isteden for å strekke oss oppover mot
lyset?

Kanskje
vi fikk en aldri så liten
oppvåkning?

Et
nytt
perspektiv?

Noen
ganger kan det å stoppe
opp litt, og ta to skritt til siden 
være nyttig - ja, av og til kan det nesten føles som om
det var en mening i et stormkast
som gir oss et
dytt!

At vi trengte det!

Mening?

Tja..

for
å tenke gjennom 
alle prioriteringene våre
kanskje?

Hva
vi vil prioritere i livet
vårt og hvordan vil vi gjøre
det?

 Det
ligger så mye 
ettertanke og lærdom i etterdønningene av en
storm..
 
jeg
tror at vi 
blir ganske kloke av
ettertanke!

Og -

etter de to 
skrittene sidelengs til ettertanke -
så kan vi forhåpentligvis løfte hodet vårt litt høyere og ta sikte 
på den samme veien vi har gått, eller kanskje en helt ny
ubrukt sti - lage oss fine nye spor på ei helt ny
 veistrekning som vi aldri før har
gått?
 

Her
ser du at
 rosen min fortsatt
er litt preget av det som har
 vært!

Men
i det varme
sollyset som plutselig kom -
og den milde augustvinden som strøk den
 så kjærlig over de pjuskete rosekinnene og forsøkte
 å tørke opp de tunge rosebladene - så forsøkte Ingrid-rosen min igjen å løfte
 den spinkle rosenakken sin og strekke seg litt sterkere og tettere opp
 mot lyset!

 Litt
 medtatt, ganske blek og slapp, 
men ved godt
mot!

Og -

forsøker
uansett 

å

bare
slippe 
det gode livet
til!




Her kan du lese
 om Ingrid Bergmann-rosene mine i fjor - 
The Greatest Love!


Vi sees!