Tung tid..


Det er så vondt 
og så utrolig vanskelig - det er så ufattelig trist - det er som en vond drøm og
et mareritt som gnager inni hjertet mitt hver eneste dag, 
etter drapet på Aksla. 

Når jeg kikker opp mot Akslafjellet
 som jeg elsker så høyt og synes er et fantastisk flott turområde - der jeg lykkelig med et smil om munnen rett som det er har parkert ved barnehagen og vandret så fornøyd avgårde i det herlige turterrenget,  så ser øynene mine nå bare
 et dunkelt teppe. 

Jeg ser bare
et stort teppe av bunnløs sorg - 
jeg ser et landskap som er dekket av mørke, av smerte og så salte tårer.. under et fortvilelsens mørkt sorgteppe som har lagt seg så tett over hele fjellet mitt.

Hvordan har du det i denne tunge tiden?

Har du kjent på en slags redsel du ikke helt kan forklare?

En redsel som bare kom den grufulle dagen - og tok bolig inni deg?

Det føles som en
 vond klump i magen - og utover kvelden blir klumpen i magen til et vondt sår, slik veksler det hele tiden synes jeg. Noen fortalte meg at de har blitt så redde for å gå ute, uten grunn - ja, for de tror jo egentlig ikke at morderen er i nærheten av dem, men det føles bare som en slags generell redsel 

 en slags ekkel angst
 de aldri har kjent før,  de blir bare gående å kikke seg over skulderen og føler en slags uro og tør nesten ikke gå ut på tur - de skynder seg hjem igjen, og den deilige frihetsfølelsen de alltid har satt sånn pris på, den er borte -
 ihvertfall for ei stund..

Jeg håper etterhvert
at sorgteppet over fjellet mitt ikke blir så dunkelt, at det ikke blir så grått - at det blir fine små sprekker som slipper lyset inn igjen i alt det mørke,
 men de salte tårene?

De vil nok renne..
de sprenger sånn på når jeg kikker mot Aksla og tenker på Anja, familien hennes og vennene - akkurat nå kjennes det ut som en liten flik av sorgteppet for alltid vil være der..
det er så vondt!

Det er ei tung tid..


Fra Pusterom-boken
har jeg funnet fram dette diktet - jeg tror det beskriver den merkelige følelsen
av redsel som vi ikke helt kan sette fingeren på - en slags utrygghet - en stikkende redsel som bare kjennes..den anes så vidt..en fornemmelse av noe vi ikke helt
 vet hva er..




LIVREDD

et pust
et gys
så isende kaldt
noe har vært der alt

et tegn
et lys
en stjerne som falt
noe har vært der alt

en stillhet
en stemme
som aldri har talt
noe har vært der alt

en lammende frykt
en redsel i hjertet
for alt som kan gå galt
for noe har vært der alt






Kommentarer

  1. Så sant det du skriv. Slike hendingar set ein støkk i oss alle, for vi forstå plutseleg kor skjørt livet er, og kor uforutsigeleg det somme tider er. Og så tenkjer vi: Tenk om... I dei aller fleste tilfeller heilt irrasjonelt, men likevel... ein kan jo aldri vite.

    Fint dikt du delte, det fanga inn essensen. Eg tolkar det til å handle om å kjenne eit nærvær som har vore der, ikkje er der lenger, men likevel legg ei lokk på gleda. Slik for eksempel ein mordar kan gjere.

    Håpar du igjen kan finne glede i å gå på Aksla!

    SvarSlett
  2. Ja det er ufattelig at slike ting skal være nødt for å skje.
    Hvorfor er det noen som ikke klarer å håndtere livet uten
    å bryte grenser. Hva er det som driver dem??
    Vet det er ondskap i verden, men hvorfor må det gå utover
    mennesker på en slik måte?
    Syns det er vondt og så ufattelig.
    Vi kan ikke gjøre annet enn å be for familie og venner
    Ønsker deg alt godt :)

    SvarSlett
  3. Det er fryktelig vondt når slikt skjer. Kjenner at det øker frykten for å gå ut alene...

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg