Den underlige dagen..

Opplever du også av og til slike dager som er..

ja, bare litt underlige?

Jeg tenker på slike dager..

 som stryker seg så tett inntil meg og følger meg..

som en skygge..

for de er litt hemmelige på en måte..

litt annerledes enn andre

 dager!

Er det noe med fargene?

Lyset?

Eller er det vinden?

Den myke vinden som blåser så deilige drømmer og små viltre påfunn

 min vei..

og forfølger meg med gode

 minner?

Eller er det meg?

Når jeg bare vil gå avsted

 stryker denne underlige dagen seg

 tettere inntil meg igjen..

som om den vil fortelle meg noe..

kanskje minne meg på at det er noe som er annerledes i dag?

Denne underlige dagen ber meg om

 å lytte!

Den forsøker å hviske så lavt..

om hemmeligheter..

om den særegne fuglesangen

om det myke regnet

 som steller grantrærne

skyller steinene..
trøster
 tørre gresstrå

balsamerer

lyngen

 og gjør rent inni alle små kroker..

og leger så bittesmå sår

i kropp og sjel
 pusser bort støvet av
 drømmene..

Og vinden?
Den blåser sprekkferdig for å fortelle
 små vindpust 
og kile meg i nakken
 om alt den vet og roper til meg

hører du?

Den underlige dagen følger etter meg med

 et skøyeraktig blikk som
får kroppen min til
å le

 mens jeg rusler

 avgårde
den oversetter blomsterengene jeg går forbi 
til den vakreste 
sommermusikk

og den spiller på så

 følsomme 

strenger..
i dur eller moll?

Synet av et vakkert eldre ektepar
 som sitter på en hagebenk
 i solen

 og spiser sammen..

et vennlig ord 
i forbifarten..

et inferno av farger og blomsterprakt

 på markene

 og en fuktig snute

 mot kinnet..

Kjenner jeg ei tåre i øyekroken? 

For når jeg lytter så er denne underlige dagen
 annerledes..
det er faktisk noe spesielt med fargene..

fuglene har renset de små fuglestrupene sine..

de synger renere toner

 og de uvesentlige øyeblikkene 

er plutselig så
 vesentlige..

de korte møtene
er plutselig så
viktige..

de små varsomme berøringene så
betydningsfulle

alle utrykkene
denne underlige dagen

noe så selvfølgelig som lukten

 av tang

glade stemmer og

en plutselig

 latter!

En så dyp blå himmel

strandnelliken

de høye kråkeskrikene

noe så selvfølgelig

helt hverdagslig..

noe
så
flyktig
som vinden mot huden
som alt dette

og alt det andre

et snev 
av
 grenseløshet
en følelse
 av

 tidløshet..

så nære
hverdagsligheter

mine
 så
små
 underlige
 øyeblikk
 i
 tiden.